Fangen



Redd for seg sjølv og sitt panser av stål

løynd mellom fjorlauv og stråa

Kjapt so tilbake til svartaste hòl

ryggen mot veggen i kråa

Brått kallar hausten og timane tèl

 anger for livet som fange
Tida renn ut og la andre ta dèl

dagar og minner so vrange

Eg søkjer lyset og smilande kinn

gjerda og grindane låge
Roser i håret og kjærleik i sinn
himmelske dråpar i bòge

Tekst og foto G.Skaar